Isen i Arktis blir tynnere

- men hva betyr det?

Dersom isen på nordpolen smelter, betyr IKKE det at havnivået stiger. Isen på nordpolen flyter i havet. Dermed fortrenger den vann, som en båt gjør når den flyter. Isfjell flyter, dermed har den lavere tetthet enn vann (dersom tettheten på is var høyere enn vann, ville den synke). Når is smelter til vann, økes tettheten med andre ord, og volumet minker. Dermed vil et visst volum is bli til et noe mindre volum vann når den smelter.

Tettheten på is er omtrent 0.9 g/cm3 ved 0 grader celsius. Dermed flyter is, og ca 1/10 av et isfjell som flyter i vann vil være over vannflaten. Resultatet går opp i opp, og selv om all isen på nordpolen smelter vil ikke havnivået stige merkbart.

Det er imidlertid viktig å huske på at is på land som smelter, vil bidra til at havnivået stiger. Eksempler er innlandsisene på Grønland på i Antarktis. Disse vil bidra til en viss grad til havnivåstigning.

I tillegg vil arealet av is minke, noe som igjen kan påvirke klimaet på jorden. Den hvite isen (snøen på toppen av isen) reflekterer sollys og dermed minker den mengden energi fra solen som tas opp av jordkloden og bidrar til oppvarming. Når det blir varmere, smelter is, og dette gjør at det blir enda varmere. Det er med andre ord en ond sirkel.

Men vi trenger ikke tilføre mer vann til havet for at de skal stige. Havets tetthet (og dermed volum) avhenger også av faktorer som salinitet (saltinnhold) og temperatur. Endringer i saltinnhold og temperatur kan endre tettheten av havvannet. Når vi vet at volumet av havet endres, men tilgjengelig volum av havet ikke endres, vil havnivået endres.

Cicero fremskriver havnivåstigningen til så mye som 1 meter langs norskekysten innen år 2100. Årsaken er økt havtemperatur og smelting av is på land. Selv om det ikke høres så mye ut, vil det naturlig nok kunne få dramatiske konsekvenser. Spesielt vil en havnivåstining påvirke andre deler av verden, men også her hjemme i Norge vil vi nok merke den godt.

Solen, igjen…

Dagbladet refererer i denne artikkelen til nylig publisert forskning som, i følge Dagbladet, har kommet et vesentlig stykke lenger på veien i å påvise en sammenheng mellom solen og klimaet på jorden. Ikke akkurat spesielt sensasjonelt, det er godt kjent blant de fleste her i verden at det er solen som påvirker klimaet mest. Hva hadde skjedd dersom solen hadde sluknet, plutselig en dag?

I teksten skriver journalisten noe som er litt mer korrekt, nemlig at det er klart for alle og enhver at solen påvirker klimaet – spørsmålet er hvorvidt solen kan holdes ansvarlig for hypotesen global oppvarming. Mange mener jo det, og det har her blitt diskutert før, i tidligere poster.

Henrik Svensmark er en dansk astrofysiker, en av verdens mest kjente klimaskeptikere. Han har tidligere publisert artikler på blant annet effekten av kosmisk stråling på jordens klima. I 1997 publiserte han, sammen med Eigil Friis-Christensen, en hypotese om sammenhengen mellom kosmisk stråling og skydekke. Bakgrunnen var observasjon av en svært sterk korrelasjon mellom de to. I den fjerde, og foreløpig siste, rapport fra IPCC, ble hypotesen avvist fordi man manglet en fysisk mekanisme for å validere den. Det er denne fysiske mekanismen som nå er funnet, og publisert, av de samme forfatterne.

Det er viktig at forskningsintensitetet opprettholdes på alle fronter, og ikke blir påvirket  av politisk klima eller media, slik vi ser i klimakrangelen. Forskning og vitenskap er helt avhengig av at alle muligheter undersøkes, slik at hypoteser kan forkastes eller forsterkes. Dessverre er den generelle holdningen at “global oppvarming er bevist, og CO2 har skylden”. Det kan godt være riktig, men det vet vi ikke.

En vakker dag vil vi vite, men dersom dagens politiske klima får regjere vil vi dessverre aldri komme særlig nærmere sannheten, fordi vi plukker ut retning for forskning basert på det forventede resultatet og ikke basert på observasjoner. Dersom vi leter etter et spesifikt resultat, vil vi enten finne resultatet, tro at vi finne resultatet eller ikke finne resultatet. I dag er situasjonen det siste alternativet, men da slenger vi bare på et “ennå” bak og fortsetter.

Meget skummelt for vitenskapen, og for menneskeheten generelt.

Er det slutt på klimaendringene nå?

Temperaturmålinger viser at gjennomsnittelig temperatur de siste årene har falt. Man kan gjerne bli fristet til å tro at den såkalte oppvarmingen har stanset, eller tatt en pause. Igjen er det ikke bare farlig, men direkte feil, å basere seg på korte måleintervaller når man skal tro noe om langsiktige trender. Og klimaforskning, det er “all about” langsiktige trender.

De siste åtte år har de årlige gjennomsnittstemperaturer ikke fulgt den trenden som er etablert og som inkluderes i hypotesen “global oppvarming”. I stedet har vi sett at temperaturen de siste årene faktisk har falt. Klimaskeptikere mener at dette betyr at hypotesen global oppvarming ikke støttes av denne observasjonen, og derfor må forkastes. Det blir imidlertid feil å se på korte trender for å produsere konklusjoner om langsiktige trender.

Et eksempel: En person kjører bil fra Trondheim til Oslo. Han ønsker å prediktere hvor lang tid han kommer til å bruke, og har laget en liten kalkulator som beregner ankomsttid basert på bilens farte og avstand til Oslo. Men en biltur Trondheim – Oslo blir ikke gjennomført med konstant fart, og kalkulatoren som bruker instantan-farten vil stadig vekk prediktere ulike ankomsttider. Kun når bilen holder samme fart som det som kommer til å bli gjennomsnittsfarten, vil den prediktere riktig. Dersom man kjører gjennom et tett bebygget område, eller man stopper for en pause, vil prediksjonen være helt feil. Men, dersom kalkulatoren ser på gjennomsnittsfarten de siste 3 timene, kan den nok gi en bedre prediksjon av ankomsttid. I tillegg er det mange faktorer som påvirker kjøretiden, slik som føreforhold, pauser, trafikk, uforutsette hendelser, veikvalitet, fartsgrense osv osv. Noen av disse kan kvantifiseres (slik som fartsgrense), men noen vil aldri kunne kvantifiseres  (slik som en punktering). De siste kan bakes inn i prediksjonen og gjøre modellen med robust. Sistnevnte må også bakes inn i modellen, men vil gi et usikkerhetsspenn i resultatet. Dess bedre vi kjenner faktorene, dess mer nøyaktig spenn kan man lage. Men man vil aldri vite sannheten før man står i Oslo og ser på klokken.

Slik er det klima og prediktering av fremtidige temperaturer også – vi kjenner ikke alle faktorer, og vi vet ikke hva som kommer til å skje. Men vi vet hvordan klimaet har endret seg de siste 30 år, og dermed kan vi prediktere fremover basert på en langsiktig trend. Men å ta gjennomsnittstemperaturen i år, og ekstrapolere den fremover, vil definitivt gi et feil resultat. Det samme gjelder nok 8 år, selv om det er en diskusjon hvor lang tid man trenger for å lage en trend.

Temperaturen steg fra omkring 1900 til 1940, sank igjen frem til omtrent 1980, før den igjen steg fra omtrent 1980 frem til i dag. De siste 8 årene har temperaturen falt, men i det lange løp er denne nedgangen i temperatur på en mindre skala enn disse trendene. Men hva hvis man, i 1948, så på temperaturutviklingen bakover, og skulle konkludere med en prediksjon for fremtidig klima og temperatur? Da ville man sett en jevn stigning frem til 1940, så 8 års synkende temperaturer. Ville man da sett på de 8 årene som “støy” i dataene, eller ville man prediktert at temperaturen skulle synke videre frem til 1980? Det er fristende å trekke en klar parallell til dagens situasjon, men det blir ikke riktig. Det er en mengde faktorer som tas med i beregninger og prediksjoner. Mend et er likevel en tankevekker – vi er nok aldri i stand til å prediktere, med særlig konfidens, fremtidens klima.

Teknisk Ukeblad skriver en interessant artikkel om variasjonen, eller mangel på variasjon, de siste årene som kan underbygge hypotesen om global oppvarming. Det er imidlertid klart at korte tidsintervaller er relativt verdiløse når man snakker om klimaendringer og global oppvarming. Forskere bruker i stor grad perioder på minimum 30 år for å kunne si noe som helst om en langsiktig utvikling.

Anastasios A. Tsonis og Kyle Swanson (University of Wisconsin) har publisert mange og gode resultater innenfor klimaforskning, og Swanson er spesielt mye sitert, også blant klimaskeptikere. For det er gjerne slik at forskning kan tolkes på ulike måter, og tall kan tas ut av sammenheng og presenteres som noe annet enn det de egentlig er tenkt som. I en nylig publikasjon (Swanson & Tsonis, 2009, Geophysical Research Letters, in press) skriver Swanson at det i fremtiden forventes både høye og lave temperaturer i korte perioder, uten at det nødvendigvis har så mye å si for det langsiktige gjennomsnittet. 

Mange mener at klimaet styres av både naturlige, og menneskelige, faktorer. Noen mener at det er naturlige svingninger som er dominerende, mens andre mener at menneskelige utslipp fører til de største variasjonene i gjennomsnittet. Det er forholdet mellom disse som er uklart, og som må stå som et klart mål for forskningen.

– De siste par årene har vi hatt en utflatning av verdens gjennomsnittstemperatur. Noen sier da at klimaendringene har stoppet opp. Det er tull, med all respekt, tull!

Knut H. Alfsen, forskningsleder på CICERO

 

– Temperaturen har flatet ut de siste åtte årene, men utslippene av CO₂ har samtidig steget med 25 prosent. Det er klart åtte år er kort tid, men det betyr at det er naturlig påvirkning som styrer klimaet.

Pål Brekke, Norsk Romsenter

Isbre på Svalbard krymper

I denne artikkelen skriver www.abcnyheter.no under følgende overskrift: Den globale oppvarmingen går hardt ut over Svalbard. Lilliehöök-breen, en av de største på øygruppa, har krympet med flere kilometer. Artikkelen er klippet fra det svenske nyhetsbyrået TT , og bunner i at eventyreren Ola Skinnarmo har forsøkt å finne en isbre på Svalbard men hadde store problemer fordi breen var så liten.

- Da vi lette etter isbreen, fant vi den nesten ikke, til tross for at det var strålende vakkert vær, sier Skinnarmo til TT.

Som “bevis” for dette skriver artikkelen at “Et svart-hvitt foto som ble tatt i 1906 viser den store isbreen Lilliehöök. 103 år etter har isbreen krympet med fire til fem kilometer”.

Dette er en svært mangelfull og spekulativ artikkel. Mange vil nok kalle dette misvisende og rett og slett feil. Artikkelen skylder umiddelbart på global oppvarming, men det refereres ikke til noe som helst form for vitenskap som kan støtte en slik påstand. Da er en slik påstand helt nytteløs. Klimahysterikere vil si at “det er jo åpenbart at dette er nok et bevis på global oppvarming, og alle som ikke er enige er useriøse!”. Klimaskeptikere vil si “isbreen har alltid variert i form og størrelse, avhengig av nedbørsmengde om vinteren og temperatur om sommeren, og dette er helt naturlig”.

Men hvem har rett?

Som alltid, det er de lange linjene som er viktige når man diskuterer klima. Hadde artikkelforfatteren, TT eller eventyrer Skinnarmo gjort seg bryet med å se på historien, hadde ikke artikkelen eksistert. I den umiddelbare fortid, er det slik at breene på Svalbard krymper. Men ser man litt lengre tilbake, ser man at breene på Svalbard for omtrent 100 år siden var større enn de har vært siden siste istid – for 11.000 år siden.

- Det dramatiske er ikke at breene har trukket seg tilbake, men at de lå så langt framme rundt 1920, sier Jon Landvik, professor i geologi, til forskning.no.

Monica Sund, stipendiat i glasiologi ved UNIS, sier dette til forskning.no: “Breene på Svalbard er ikke som andre isbreer rundt om i verden; de er surge-breer. Det betyr at tilbaketrekning er et “normalt” fenomen”. Isbreene på Svalbard skiller seg fra fastlandsbreene på et viktig område – de er delvis frosset fast til bakken under. Mens fastlandsbreene ikke er frosset fast, og dermed kan bevege seg jevnere, vil surge-breene på Svalbard bevege seg svært lite i mange år, før de plutselig skyter fart fremover, i en “surge”.

Edit 22. september 2009: Mye mer utfyllende informasjon om bresurger er tilgjengelig på disse nettsidene, publisert av Monica Sund (UNIS)

Slik blir klimaet i Norge

Dagbladet har publisert denne artikkelen som omhandler rapporten “Klima i Norge”, utgitt av Norsk Klimasenter, skrevet av forskere fra Meteorologisk institutt, NVE, Bjerknessenteret, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet.

Her er noen interessante utdrag fra rapporten:

Allerede i forordet beskriver forskerne den store usikkerheten rapportens konklusjoner og antagelser er heftet med.

En ting er at vi ikke kan beskrive klimasystemet godt nok, dels fordi vi har begrenset regnemaskinkapasitet, dels fordi vi ikke kjenner klimasystemet fullstendig. Et annet moment er at vi – i tillegg til de menneskeskapte klimaendringer – også vil ha naturlige klimaendringer og -variasjoner også i fremtiden.

Det er viktig å alltid huske på at forskere jobber i et spenn av usikkerhet. Det betyr derimot ikke at man bør avskrive alt som rapporteres “til de kan si noe sikkert” – for det kan man aldri gjøre før i ettertid. Mange misbruker det faktum at forskning rapporteres med usikkerheter. Slik skal det være, og slik må det være. Det er imidlertid, som nevnt, viktig å være klar over at det ikke gis bastante konklusjoner.

Vi vil likevel minne om at dette er høyst usikkert, og at videre forskningsinnsats er viktig for å øke forståelsen for klimasystemet, både med tanke på å minske usikkerheten der det er mulig, og øke grunnlaget for å komme med realistiske anslag for sannsynligheten for de forskjellige utfall.

Rapporten kan leses i sin helhet ved å følge linken øverst.

Hypoteser, teorier og lover

For forskere, og for mange andre, er forskjellen på en hypotese, en teori og en lov, innlysende. Men, dessverre, for mange er dette litt uklart. Mye av grunnen til det er at disse ordene brukes om andre ting utenfor vitenskapen. Det gjør det vanskelig når disse ordene skal brukes om vitenskap. Spesielt er det mange journalister som synder mot dette, og forårsaker dermed misforståelser.

I vitenskapen har disse tre begrepene svært klare betydninger, men utenfor vitenskapen kan vi gjerne si “det er bare en teori” og mene noe helt annet enn den vitenskapelige betydningen av ordet “teori”.

En hypotese kan gjerne beskrives som en kvalifisert gjetning, basert på en eller flere observasjoner. Eksempel: Man observerer at en katt foretrekker leverpostei fremfor snus når den får velge. En hypotese basert på denne observasjonen kan være at “katter liker leverpostei bedre enn snus”. En hypotese kan motbevises ved hjelp av flere observasjoner, men den kan aldri bevises (!). Eksempel: Vi kan sette opp et forsøk der 1000 katter får valget mellom leverpostei og snus. Dersom én av de tusen kattene velger snus foran leverpostei, har hypotesen feilet. Men, dersom alle de tusen kattene velger leverpostei foran snus, har man fortsatt ikke bevist at hypotesen er sann, fordi man vet aldri om katt nr 1001 hadde valgt snus foran leverpostei.

En hypotese kan opphøyes til en teori, dersom den er underbygget av tilstrekkelig mange forsøk og observasjoner som ikke har klart å motbevise hypotesens påstand. For at en hypotese skal bli “forfremmet” til en teori, er det nødvendig med kritisk forskning. Det betyr at man må søke alle muligheter for å gjøre observasjoner som motbeviser hypotesen. Dersom dette ikke lykkes, kan man som sagt, etter hvert kalle påstanden for en teori.

Eksempel: Man tester 5000 katter, i alle former og fasonger, fra ulike land og i ulike situasjoner. Alle observasjoner tilsier at katter liker leverpostei bedre enn snus. Påstanden er nå en teori. Den kan imidlertid fortsatt motbevises (alt vi trenger å gjøre er å finne en katt som liker snus bedre enn leverpostei), men den kan aldri bevises.

Mange vitenskapelige oppdagelser er for mange godt kjent som vel etablerte “fakta”. Eksempler på dette er evolusjonsteorien, som, selv om de aller fleste er overbevist om at det er slik naturen henger sammen, likevel er en teori. Det er en teori fordi alle observasjoner tilsier at det er slik, men vi er ikke i stand til å teste alle mulige utfall og observere alle mulige observasjoner.

En vitenskapelig lov er en generalisering av mange observasjoner. Eksempel på en vitenskapelig lov er tyngdeloven. En vitenskapelig lov forklarer ting, men den beskriver dem ikke. For å skille mellom en lov og en teori, kan man stille spørsmålet “hvorfor?”. Beskrivelsen av en teori vil ofte gi svar på dette spørsmålet, mens beskrivelsen av en lov vil ikke. Eksempel: Tyngdeloven forteller at ting faller mot jorden når ingenting holder dem oppe, men ikke hvorfor det er slik. Vitenskapelige lover kan med andre ord brukes til å forklare observasjoner.

Det finnes altså ikke noen absolutt sannhet i vitenskapen, og ingen seriøse forskere vil noensinne snakke om en absolutt sannhet. Eller en “Inconvenient Truth/En ubehagelig sannhet” som Al Gore kaller sin film om global oppvarming, for den saks skyld. Det nærmeste vi kommer “fakta”, er konkrete observasjoner. Men vi kan, som sagt, aldri vite om det er observasjoner vi ikke har gjort, som motbeviser hypotesen vår.

I klimakrangelen er dette ord og uttrykk som misbrukes jevnt og trutt, uten at noen ser problemet med det. Man har observert at klimaet endrer seg. Det er observert at klimaet har endret seg siden den industrielle revolusjonen. Spørsmålet er “hvorfor?”, og man kan sette opp flere hypoteser for å forklare observasjonen:

1. Endringene er naturlige svingninger i klimaet, forårsaket av solen
2. Endringene er ikke naturlige svingninger, de er forårsaket av menneskelige utslipp av klimagasser
3. Endringene er både naturlige og ikke-naturlige – de er forårsaket delvis av solen, og delvis av klimagasser.

På et tidspunkt kan man kanskje være i stand til å opphøye en av hypotesene til en teori. Det krever imidlertid at man ikke klarer å finne beviser for noen av de andre hypotesene. I klimakrangelen er det mange som tror at hypotese nummer 3 er den hele og fulle sannhet, og dermed bør man ikke bruke tid og ressurser på å forske på de to første. Det er det bare useriøse forskere som gjør. Men, hvis man ikke kan gjøre observasjoner som underbygger de to første, vil det være ensbetydende med å underbygge den tredje. Dette er det mange som ikke forstår, dessverre.

Klimaskeptikere bruker ofte det vitenskapelige språket for alt det er verdt, men putter det i en sammenheng der det ikke passer inn. Eksempel: “Global oppvarming er bare en teori! Forskerne sier det jo selv! Kom tilbake når dere har beviser!”. Her får vitenskapen problemer, fordi det er ikke mulig å bevise en teori. Det ville innebære at man testet alle kombinasjoner som finnes, og det er uendelig mange og helt umulig å teste. Klimahysterikere er ikke særlig bedre med sine tilsvarende utsagn. Her er et gullkorn fra Daria.no: “Global oppvarming er et vitenskaplig bevist faktum”. (Nei, det er det ikke). Et annet fra UNEP-direktør Achim Steiner: “Klimapanelet har gitt oss ugjendrivelige bevis på at global oppvarming skjer og at den er menneskeskapt”, klippet fra UiT’s sider.

Siden global oppvarming foreløpig bare er en hypotese, bør man opprettholde en kritisk tilnærming til den ved å forsøke å avdekke alle mulige observasjoner som kan underbygge andre ting. Dessverre er ikke dette politisk korrekt, noe mange mener vitenskapen lider under. Når politikere, media og andre plukker ut én hypotese og sier at “det er den riktige, ingen får lov til å se på andre hypoteser” fører det til at vitenskapen ikke kan fungere slik den skal. Kun ved å mislykkes i forsøket på å gjøre observasjoner som understøtter andre påstander kan en hypotese “bevises”.

Denne siden ble brukt som kilde til deler av teksten. Innlegget “evidence vs proof” kan også være interessant lesing i sammenheng med innlegget over.

Faktaark om klima

CICERO har laget ti korte faktaark om klima som tar for seg klimasystemet, klimakonsekvenser og klimapolitikk.

Evidence vs proof

En vanlig misforståelse, spesielt i media, er forskjellen mellom bevis og bevis. Her blir vi lurt av oversettelsen fra engelsk til norsk.

På engelsk brukes ordet evidence  om noe som støtter opp under en teori eller en hypotese, mens ordet proof brukes om noe som beviser en hypotese eller en teori. Oversatt til norsk, blir begge ordene imidlertid fort til ordet bevis.

Dermed ser man setninger i media som “forskere har funnet bevis for liv på Mars”. Snakker vi om proof eller evidence? Det er kritisk forskjell på de to uttrykkene, som dessverre går tapt i oversettingen i mange tilfeller.

Klimamodeller

 

Klimamodeller er kritiske verktøy i prediktering av klimaets utvikling i fremtiden. Men hva er en klimamodell, hvordan fungerer den og hvilke utfordringer står man ovenfor når man forsøker å modellere klima?

En klimamodell, i ordets betydning, er en representasjon av det dynamiske systemet vi kaller klima. Klimamodeller kan lages på mange måter, og ha mange former og farger. Her diskuteres imidlertid digitale, gitterbaserte modeller.

Slike modeller brukes også til modellering av andre dynamiske systemer, slik som oljereservoarer, vannreservoarer og jordskjelvsoner.

Det første man trenger når man modellerer et dynamisk system, er en klar oppfatning av hvilke resultater man ønsker fra modellen. I klimamodell-eksemplet, kan et slikt resultat f.eks. være middeltemperatur de neste 100 år. Videre må man identifisere alle faktorer som påvirker resultatet, og hvilke faktorer som påvirker disse igjen. I klimamodellen kan det f.eks. være luftfuktighet, skyer, solinnstråling, atmosfærens sammensetning, havtemperatur, isbreer osv. I realiteten er det en mengde små og store faktorer som spiller inn. Den komplette forståelsen for dette komplekse systemet har man ennå ikke.

Enten man modellerer et lokalt område, eller hele jordkloden, må det volumet av atmosfæren som modelleres deles opp i enkeltverdier. Dette gjøres ved at man bygget et grid, eller gitter, som enklest forklart består av en rekke små bokser. Omtrent som en figur bygget av legoklosser, der hver legokloss er en gridcelle. Hver celle kan inneholde 1 verdi for hver av de ulike faktorene som inngår i modellen. I tillegg, vil hver celle kunne interaktere med nabocellene. Antall celler har en øvre begrensning, siden modellen krever mer ressurser for å kjøre dess mindre cellene er (flere celler). En global klimamodell med dagens IT-teknologi tilgjengelig, har gridceller på omtrent 200×200 km.

Det introduserer en annen viktig utfordring, nemlig skalaproblematikken. Når man skal populere hver celle med 1 verdi for en gitt parameter, må man bruke et gjennomsnitt av de observerte og forventede verdiene innenfor cellen. Dette kaller vi oppskalering. Det er mange måter å gjøre oppskalering på, og det krever god matematisk forståelse for å gjøre det. Men uansett hvordan man oppskalerer, kommer man ikke bort fra det faktum at det går tapt mye informasjon i prosessen. F.eks. dersom man måler luftfuktighet hver 100 m innenfor en 200×200 km celle, vil man sannsynligvis få mange ulike verdier. Alle disse verdiene skal så representeres med ett enkelt tall i gridcellen.

Dette innebærer også at man mister effekten av små, og lokale variasjoner i klima. Disse kan være viktige i den store sammenhengen, og klimamodellen kan ende opp med feil resultat dersom disse ikke tas hensyn til. Ved hjelp av avanserte algoritmer og mye matematikk forsøker man å ta hensyn til alle faktorer som spiller en rolle.

Problemet blir å få full oversikt over hvilke faktorer som er viktige, og hvorfor de er det, og så videre være i stand til å representere dem på en god måte i klimamodellen.

Når man så har en klimamodell som man er fornøyd med, kan man kjøre modellen (simulere), og på den måte undersøke hvordan klima endres i følge modellen. For å kontrollere om modellen gjør en god jobb i å representere virkeligheten, forsøker man å kjøre den mot kjente data. En klimamodell kan f.eks. kjøres fra år 1900 til 2000, og modellen vil da “prediktere” temperaturendringer i dette tidsrommet. Disse kjenner vi fra før, og dermed kan vi sammenligne modellen med “fasiten”.

Når modellen viser en god match med fortidens klima, kan man så kjøre modellen nye hundre år. Dette blir da en prediksjon på fremtidens klima.

Så langt, så greit. De virkelige utfordringer er blant annet at en rekke av faktorene som inngår i modellen også er dynamiske. Vi vet ikke hvor mye CO2 som slippes ut om 5 år, 10 år eller 50 år. Vi vet ikke hvordan solen vil oppføre seg, noe som er svært viktig for klimaet. Vi vet ikke noe om fremtidig vulkansk aktivitet på jorden, eller om regnskogen blir hugget ned eller plantet på nytt. Vi vet ikke hvordan landbruksindustrien, som er en av de største utslippere av CO2, vil utvikle seg fordi det avhenger av befolkningsvekst, verdensøkonomi, lokaløkonomi osv. Man kan skrive flere bøker om alle faktorer som til syvende og sist påvirker klimaet, eller kan påvirke klimaet.

Klimamodell. Illustrasjon: University of Utah

Denne usikkerheten gjenspeiles i klimamodellene, og dermed er det helt umulig å modellere fremtidig klima med høy sikkerhet.

- Ingen modeller er riktige, men noen modeller kan være nyttige, sa statistikeren George Box, og det hadde han rett i. Selv om usikkerhetene er mange, og store, og til dels ukjente, betyr ikke det at man ikke kan stole på klimamodellene i det hele tatt. Til en viss grad, kan man forvente at klimamodellene gir et relativt realistisk bilde av utviklingen gitt at de ulike parametrene utvikler seg slik man tror.

For å begrense skalaproblematikken til en viss grad, kan man sette sammen en stor modell av flere mindre modeller. På den måten kan man modellere først med mindre celler, og integrere de små modellene i en stor, global modell. Men da øker også usikkerheten, og det blir en kost-nytte diskusjon.

 

Fremtidige modeller vil være større, raskere og mer nøyaktige fordi man da vil ha tilgang på mer prosesseringskraft og større datamaskiner, bedre forståelse av faktorene som inngår i modellen og mer historie å matche modellen mot.

 

I mellomtiden må vi klare oss med de modeller vi har tilgjengelig i dag. De gir oss tross alt resultater, om enn svært usikre.

En annen viktig utfordring forskere står ovenfor når man skal lage klimamodeller, er at man ikke er enige om fortidens klima. Dermed er det usikkerhet involvert i hvilken versjon av klima bakover i tid man bruker.

Figuren til venstre viser ulike rekonstruksjoner (heltrukne linjer) og simuleringer (stiplede linjer) av temperatur de siste 1800 år. Det er åpenbart at det er forskjeller i kurvene. Likevel viser alle en overordnet trend, som man dermed til en viss grad kan stole på.

Klimaskeptikere og andre ikke-troende

Klimaskeptikere, klimafornektere, Frp-sympatisører, useriøse aktører, folk vi ikke hører på, såkalte “forskere”, de som ødelegger for alle andre, de som er kjøpt og betalt av oljeindustrien og andre gale mennesker.

Kjært barn har mange navn, og i klimahysteriets navn er det dessverre vanlig blant klimahysterikere å rakke ned på de som har et annet syn enn det som er “godkjent” av de som selv mener de er eksperter på klimaet og sistnevntes endring, og i særlig grad menneskets skyld i at det endrer seg. Det er ingen tvil om at klimakrangelen jevnlig sporer av, og at man har distansert seg fra vitenskapen og de gode vitenskapelige metodene. Erling Ramnefjell (dagbladet.no) skriver en god artikkel som tar for seg litt av hetsingen den andre veien i debatten, fra klimaskepsis mot klimahysteri. I bunn og grunn er det nøyaktig det samme, bare med motsatt fortegn. Begge sider vil imidlertid argumentere for at det er OK å hetse den ene eller den andre veien, fordi “vi vet at vi har rett!”. Det er det imidlertid ingen av partene som “vet”.

De fleste relevante forskere heller imidlertid mot hypotesen om at de endringer vi ser i klimaet etter den industrielle revolusjon, indikerer at menneskeskapte faktorer påvirker klimaet. Det går blant annet på korte trender sammenlignet med lengre trender, forholdet mellom aktivitet på solen og endringer i klimaet, og de hastigheter man observerer klimaet endre seg med. Her hjemme kan det nevnes tunge og seriøse aktører som Bjerknessenteret, Meteorologisk Institutt, NVE, Nanseninstituttet, Cicero, og andre.

Klimaskepsis bygger i stor grad på en eller flere årsaker; vitenskapelig, økonomisk eller politisk uenighet, eller misforståelser av forskningsresultater. Ofte er argumentene gyldige, og krever at “den andre siden” argumenterer tilbake. Andre ganger er argumentene ikke-vitenskapelig, og forskere kan ikke argumentere mot.

Noen politikere er klimaskeptikere fordi det er upopulært å sette i verk tiltak for å forebygge klimaendringer. Slike tiltak er langsiktige, mens de fleste politikere vet at det er kortsiktige tiltak som sørger for at man blir gjenvalgt. Noen er klimaskeptikere på grunn av at debatten har blitt ensidig fordi forskere med alternative agendaer ikke slipper til i vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjoner, ikke får finansiering og ikke blir tatt på alvor. Andre igjen er klimaskeptikere fordi de tiltak man foreslår å sette i verk for å motvirke klimaendringene er massive, og vil kreve mye. Mange mener at ressursene kan bli brukt bedre andre steder, for eksempel i fattigdomsbekjempelse. For de næringslivsbransjer som står for de største utslippene av klimagasser (særlig landbruk og oljeindustri), kan det være lønnsomt dersom klimaskeptisen trer frem i større grad.

Teksten over er i stor grad hentet fra Wikipedia som har en god artikkel om de ulike argumentene som brukes mot dette, av disse som må tåle å bli kalt klimaskeptikere. Her er argumentene gjengitt (noe omskrevet):

 

1. Menneskelige utslipp står bare for en liten, neglisjerbar del, av det totale CO2-innholder i atmosfæren.

Forskere har publisert artikler der det indikeres at menneskelige CO2-utslipp bare står for en brøkdel av det totale innholdet i atmosfæren. Selv om CO2 forårsaker klimaendringer, vil det ikke være noe særlig nytteverdi i å bruke ressurser på å begrense menneskelige utslipp. Andre forskere har publisert mot dette, og sier at menneskelige utslipp kan stå for så mye som 27% av den totale mengden CO2 i atmosfæren.

 

2. Global oppvarming skyldes naturlige prosesser, variasjonene vi ser i dag er ikke større eller verre enn de vi tidligere har observert

Enkelte forskere mener at de variasjoner vi ser i dag, og som av mange tolkes som global oppvarming, er naturlige variasjoner som faller sammen med tilsvarende variasjoner vi har sett langt tilbake i tid. De fleste forskere bestrider dette, med argumenter som at dagens variasjon er større enn tidligere. Det er heller ingen som bestrider at variasjon er naturlig, og at naturlige prosesser forårsaker variasjon. Spørsmålet som bør stilles er heller hvor mye av den observerte variasjonen er naturlig, og hvor mye er menneskeskapt.

 

3. Det har vært mange varmere perioder gjennom jordens historie enn det vi ser i dag

Observasjoner indikerer blant annet at middelalderen hadde et varmere klima enn tiden etterpå. FN’s klimapanel publiserte i 2001 en rapport som indikerte at dagens temperatur står uten sidestykke i historien. Grafens karakteristiske form fikk mange til å sammenligne den med en hockeykølle, og den fikk økenavnet “the hockeystick graph”. En alternativ rekonstruksjon av klimaet til den modellen Klimapanelet har lagt til grunn ble i 2007 presentert av forskerne Steven McIntyre og Ross McKitrick. De konkluderte med at middelalderen var varmere enn nåtiden, og kom med krass kritikk av datasettet klimapanelet brukte. Resultatet og metodene til McIntyre og McKitrick har blitt kritisert av blant annet Bjerknessenteret og Cicero, som har påpekt at ingen andre forskere har klart å gjenskape disse resultatene.

Et viktig argument som brukes i denne sammeheng tar ikke for seg selve endringen, men hvor rask endringen opptrer. Tidligere temperaturøkninger har vært mye tregere, og de ulike dyrearter har hatt tid til å tilpasse seg gjennom evolusjon. Dagens endring i klimaet er går, i følge forskere, for raskt til at evolusjonen kan holde følge. Dermed kan resultatet i verste fall bli en rekke utdødde dyrearter.

 

4. Klimatiltakene vil være feil prioritering av ressursbruk

Fra et kost-nytte synspunkt mener mange at det vil være feil prioritering å bruke ressurser på å motvirke klimaendringene. Man mener at ressurser heller bør brukes på å tilpasse seg de observerte endringene. Dette synet er naturlig nok mest utbredt blant samfunnsvitere og økonomer, enn blant naturvitenskapelige forskere. Det er et sterkt argument som politikere må ta i betraktning når beslutninger tas.

 

5. Drivhuseffekten, global oppvarming, menneskapte klima-endringer – alt er bare teorier, ingenting er bevist

Dette argumentet brukes av klimaskeptikere for å argumentere for at man bør vente til vitenskapen har oppnådd enighet, ved at beviser er ført for at dette virkelig er sant. Dette er imidlertid noe absolutt alle seriøse forskere er enige om: de nevnte fenomener er bare hypoteser og teorier, ingenting er bevist. Men slik fungerer forskningen. Mange ønsker seg et “ja/nei” svar med 100% sikkerhet – men det kan aldri vitenskapen gi, fordi det vil alltid være noen som er uenige og som har andre syn. Dette er imidlertid en kritisk faktor for at vitenskapen skal fungere slik vitenskapen skal fungere. Det er ikke noe godt argument for klimaskeptikere. Men det er ikke bedre når fremtredende politikere uttaler at “forskerne er enige”. Da avslører man at man ikke vet hva man snakker om.

 

6. Hvorfor skal man tro på forskerne når de ikke er enige seg imellom en gang?

Som nevnt under forrige påstand, så er enighet noe vi aldri ser i vitenskapen bortsett fra om hypoteser som er grundig argumenter for, og som man ikke lenger klarer å argumentere mot (f.eks. at jorden er rund, jorden går i bane rundt solen, tyngekraften eksisterer etc). I klimadebatten er det stor uenighet. Mange har oppfatninger som står steilt mot hverandre, men i stor grad består uenighetene om detaljer som f.eks. om forventet temperatur om 100 år er 2 grader eller 4 grader varmere enn i dag.

 

7. Det er temperaturøkning som er årsak til økt mengde CO2 i atmosfæren – ikke motsatt

Det er funnet indikasjoner på at tidligere temperaturøkninger ble etterfulgt av en økning av CO2 i atmosfæren. Dermed kan man trekke den slutningen at økt temperatur er årsak til økt CO2-innhold, og ikke motsatt. Dette er helt riktig. CO2 opptas i havvann, og når temperaturen øker vil havet miste sin evne til å oppta like mye CO2, og CO2 vil bli sluppet ut i atmosfæren. Tenk på det som den samme effekten når man senker trykket i Coca-Cola (åpne korken). Det er imidlertid viktig å huske på, i denne sammenheng, at det ikke påstås at CO2-innholder i atmosfæren er årsak til tidligere endringer i klimaet. Disse temperaturøkningen er initiert av andre faktorer, men de forsterkes av det økende CO2-innholdet. Argumentet er altså ikke noe godt argument mot drivhuseffekten.